Svingen

Svingen

En gammel husmannsstue fra Nordbydalen i Ytre Rælingen.  Den ble flyttet til Bygdetunet og gjenreist/delvis rekonstruert i 2006.  Den består av to rom og en liten svalgang, eller kott, som av familien ble kalt ”pittiko”.  Bygningskroppen har en temmelig sammensatt historie.  Tømmeret i stua er vesentlig eldre enn tømmeret i kjøkkenet.  Dette vil si at huset slik det står i dag er satt sammen av to bygningsdeler. 

Tømmeret i stuerommet er av høy kvalitet, flatteljet på innsiden og skavpusset til slutt, slik at det nesten er helt glatt.  Dette ble for det meste gjort i hus som hadde en viss status – gjerne bolighuset på større gårder.  Dimensjonene på tømmeret er til dels uvanlig store.  Da huset ble ombygget i slutten av 1940-årene, fortelles det at gamle folk i dalen hevdet å aldri ha sett så grovt hustømmer noen gang.  Veggen mot kjøkkenet mangler, slik at det kun er tre av veggene i stuerommet som står.  Stua er dessuten bredere enn kjøkkenet.  Dette betyr at begge de opprinnelige langveggene er skåret av og festet til kjøkkenets tømmervegg med jernbånd.  Det gamle bjelkelaget gikk fra langvegg til langvegg; under nedtakelsen av huset oppdaget man en del av den gamle taklista som fortsatt var festet til endeveggen omtrent midt mellom de to vinduene på kortveggen i stua.  Lista var skåret med brede hakk, og formet etter himlingsbordene, som altså har ligget som over- og underliggere.  Å dømme etter tømmerets kvalitet, det lille som fortsatt er synlig av originale laftehugg og teljingen, er det fra første halvdel av 1700-tallet. 

At vi finner eldre bygningsdeler brukt på nytt er ikke uvanlig.  Tømmer var dyrt og det måtte også være skikkelig tørket dersom det ikke skulle vir seg og ødelegge konstruksjonen.  Mange steder i bygda kjenner vi til hva vi kaller ”hus på vandring”, dvs. hus som har vært flyttet fra sted til sted, eller bygningsdeler som har vært brukt om igjen flere ganger.  Vi kan følgelig uten for mye tvil gå ut fra at stuedelen er en del av et 1700-talls hus.  Det har opprinnelig vært reist av kyndige hender og dimensjoner og kvalitet tilsier at det må ha vært bygget for folk som satt i relativ velstand.  Hvordan denne delen av bygningen har sett ut opprinnelig er umulig å si noe nærmere om.  Da Svingen ble anlagt som husmannsplass under Nordby i 1850-årene, brukte man deler av dette huset om igjen.  Vi kan dessverre ikke si noe om hvor mye huset ble forkortet i lengden, heller ikke vet vi grunnen til at dette ble gjort.  Utvendig kunne man ved flyttingen av huset se på tømmeret at det på et tidspunkt var blitt kjørt gjennom saga – stokkene var flatskjærte.  Det var ikke spor etter oppgangsagblader på stokkene (dvs. at vi ser hvordan sagbladene har skåret seg innover i tømmeret røfte for røfte).  Dette er et sterkt indisium på at stokkene ble skjært på sirkelsaga, som ble tatt i bruk i Nordbydalen i 1868.  Er dette tilfelle, kan det være ting som tyder på at stua opprinnelig kun har bestått av kjøkkenrommet, og så blitt utvidet med stuedelen noen få år senere.  Grunnen til at man har kjørt stokkene gjennom saga ved flyttingen kan være at man har villet utnytte det grove tømmeret maksimalt.  Ved å skjære av bakhonen (dvs. de runde kantene på stokkene) har man kunnet bruke dette som bakhonspanel, kanskje til kledning på et uthus, eller lignende.  Ved flyttingen er også de opprinnelige laftehugg betydelig forenklet, delvis ved hjelp av sag. 

Tømmeret i kjøkkenet er av dårligere kvalitet, men langt fra dårlig i og for seg.  Alle fire vegger er i behold.  Det er ikke mulig å avgjøre med sikkerhet om dette rommet ble reist i 1850-årene, eller om det også er en eldre bygningsdel som er blitt flyttet.  Mulige spor av et tidligere ildsted kan indikere at huset har stått et annet sted tidligere.  Heller ikke kan vi være hundre prosent sikre på om huset slik det nå står har utgjort en enhet fra det tidspunkt Svingen ble etablert som husmannsplass.  På enkelte av stokkene i begge rom er det tømmermerker.  Fetsund Lensemuseum har opplyst at det dreier seg om merkene til Jakob Meyer og Thurman og Radich.  Dette gjør at vi har noen årstall vi kan plotte inn i bygningshistorien.  Jakob Meyer var eier av bruket frem til sin død i 1857.  De neste tre år var bruket eid av bl.a. hans sønn Thorvald Meyer.  I 1860 selges det til Thurman og Radich. 

Engang etter århundreskiftet (muligens i 1906) ble det bygget til et lite kammers bak kjøkkenet.  Rommet ble satt opp av kassebord og kapp fra bruket, og det var behovet for mer plass som var grunnen til påbyggingen.  På slutten av 1940-årene ble huset bygget fullstendig om.  Det ble gjort dobbelt så bredt og forhøyet med en full etasje.  Trappa opp til andre etasje ble lagt i det tidligere kottet.  Slik stod huset til det ble revet i 2005.  Slik det står gjenreist på Bygdetunet er det bare tømmerkjernen som er original.  En del panelingsbord fra 1700-tallets siste halvdel som var brukt til å dekke mellomrommet mellom kottet og stueveggen (feltet mellom pipa og langveggen i stua) ble dessverre ikke tatt vare på ved flyttingen.  Bordene var brede, umalte og med pen svunget profil og festet med håndsmidde spikre.  

Plassen Svingen
Plassen er ikke særlig gammel.  Selv om bygningen – i hvert fall ”stuedelen” er eldre, er Svingen ikke å finne før midt på 1800-tallet.  Grunnen er antakeligvis å finne i omleggingen av sagbruksdriften.  I 1865 finner vi Hans Olsen Jaerstaje (1821-1889) og Gurine Larsdatter Tiensfjellet (1821-1894) på plassen.  Hans var husmann med jord (det vil si at det lå en liten jordlapp til Svingen) og han var sagmester.  De hadde fem barn.  I 1885 kom Anton Gabrielsen (1859-1920) fra plassen Sørli under Krogsbøl i Enebakk til Svingen.  Han var gift med Petrine Eriksdatter Dølahaugen (1862-1944).  Petrine var av gammel husmanns- og sagarbeiderslekt; familien satt i flere generasjoner på sagmesterplassen Jamesberg under By og Narvestad, den lå nede mot elva omtrendt midtveis mellom Teien og Narvestad.  Anton og Petrine hadde åtte barn.  I 1904 kjøpte Anton plassen fra Nordby. 

Svingen ble anlagt som husmannsplass på en tid hvor husmannsvesenet på mange måter var i ferd med å gå i oppløsning.  Vi kan anta at folket i Svingen i det minste fra 1880-årene og frem til 1904 ikke har vært i et typisk husmannsforhold til Nordby.  Med det mener vi at de nok betalte en årlig leie for plassen, men at hovedhensikten var å skaffe et sted å bo for sagbruksarbeiderene.  Så hadde de en liten jordflekk ved siden av nok til en kålhage, et potetland og beite til ei ku.  Hensikten med plassen var altså bolig og attåtnæring til saga.  

Hvordan stua opprinnelig var innredet vet vi ikke så mye om.  På et tidspunkt ble den for liten, og Anton bygget til et lite kammers bak kjøkkenet.  Det er svært sannsynlig at dette ble gjort etter at plassen ble kjøpt fra Nordby i 1904.  Hva levde så folket i Svingen av?  Plassen var en av de minste i dalen.  En oppgave fra 1878 opplyser at det lå 8,4 mål dyrket jord til stedet og ikke noe udyrket.  Verdien av husene er satt til en kroneverdi pr. 1878 på 800,- Det var kun den gamle plassen Dammen – helt oppe ved dagens Myrdammen badeplass – som var mindre, med sine 5,02 mål dyrket mark, men så oppgis det at denne plassen også hadde hele 17,05 mål udyrket mark.  Hva gjelder husene, var det kun bygningene på plassen Krog som var taksert lavere, på 700 kroner (noe som er litt rart, fordi Krog var en plass av en viss størrelse).  Anton fikk lov til å dyrke opp noen mål ekstra jord i liene opp mot Nordby.  Dette gjorde at plassen kunne fø to kyr.  Uthusene bestod av et lite fjøs, en liten låve, grisehus og hønsehus og vedskjul og dass.  I likhet med de andre plassene i dalen, fikk Svingen vann fra åa.  Folkene i Svingen var heldige i så måte, for åa gikk like bak huset.  

Det sier seg selv at det var vanskelig å få endene til å møtes for mange – om ikke for de fleste – av dem som bodde på de små plassene, og hvor mannfolkene hadde jobb på saga.  Melk, egg og noe kjøtt hadde de i en viss grad selv, men det kan ikke ha vært nok – ei heller kan det ha vært rikelig av det.  Arbeidet på saga gav en liten inntekt, men i tillegg holdt karene på med ulike former for håndverk.  I Svingen var de særlig kjent for å være dyktige laggere – dvs. at de laget tønner, baljer, bøtter og andre typer kar i tre for salg. 

Innredning og romfunksjon: Stua – altså hele bygningen – består av stue og kjøkken.  Vi går ut fra at den fikk sin form da plassen ble etablert i begynnelsen av 1860-årene.  Da må det ha vært ei grue i kjøkkenet og en ovn i stua.  Muligens har de hatt en ovn (en etasjeovn) på kjøkkenet også, hvis grua ikke har gitt nok varme til rommet.  Støpejernskomfyren med ringer var ikke vanlig i små husmannsstuer så tidlig, så grua har vært stedet for matlaging de første årene.  Hvordan innredningen ellers har vært, vet vi så godt som ingen ting om.  Kanskje har kjøkkenet i 1865 lignet litt på hvordan det er innredet i dag, med et gammelt og velbrukt bord, en slitt slagbenk, tallerkenrekke, grue og en utdragseng.  I tillegg all nødvendig kjøkkenredskap.  Stua var nok preget av flere senger og bordet var sikkert mye mindre.  Etter hvert kom det støpejernskomfyr på kjøkkenet og grua forsvant.  Slagbenkeer var vanlig i Rælingen fra langt tilbake.  De stod alltid på kjøkkenet – og ofte i andre rom også.  Ordet er egentlig tysk og betyr sovebenk.  Den kan trekkes ut til dobbel bredde og var altså stor nok til to.  Inne i benken er det plass til madrass, sengetøy og slikt.  I midtrælingen ble slagbenken kalt ”soffe”.  I tillegg til slagbenken er det i kjøkkenet i Svingen også en utdragseng.  Den ser ut som en bred stol med dypt sete.  Også denne var et mye brukt møbel.  Vi finner den gjerne i hus hvor det var mer enn vanlig trangt om plassen.  Om dagen var den en sitteplass, og om kvelden trakk man den ut i lengderetningen, slik at den ble tre ganger så lang.  Kanskje var den stor nok til to av ungene i huset. 

Fyring og varme
Kjært barn ha mange navn.  Det åpne ildstedet heter peis noen steder i landet.  Andre steder heter det grue.  På Romerike sa man mur, i bestemt form mura.  Mura her er en rekonstruksjon og ikke egnet til å fyre i.  Før støpejernskomfyrene (kjøkkkenovnen) ble vanlige fra tidlig i 1880-årene, var grua stedet hvor man laget mat, dvs. tok seg av det daglige matstellet.  Dette var et slit, og små gruer var ikke uten videre godt egnet til matlaging.  Grua var samtidig kjøkkenets viktigste lyskilde, noe som er viktig å huske på.  Lys var dyrt og måtte lages av animalsk fett, noe man ofte ikke hadde fryktelig mye av. Parafinlampene ble først vanlige fra 1880-årene og fremover. Grua gir for det meste strålevarme, og fra Nordbydalen fortelles det at kjøkkenet på noen av plassene var så kaldt, at kvinnene foretrakk å sitte i kammerset/stua med rokken og kardene.  Inne i mura er det plassert en liten støpejernskomfyr.  Med støpejernskomfyren ble matstellet enklere, samtidig som kjøkkenet ble bedre oppvarmet.  Ofte ble kjøkkenovnen plassert inne i grua, slik som man har valgt å gjøre det i Svingen i dag.  Men den viktigste lyskilden forsvant.  Samtidig som parafinlampen mer vanlig  ble den følgelig også mer nødvendig.

Bærumsovnen i stua har fulgt huset det meste av tiden.  Det er en liten såkalt ”vindovn” og var vanlig i de fleste små hus.  Vindovn betyr at det er trekk i ovnen, som fører røyken ut av fyringskammeret, gjennom en liten etasje til og ut av pipa.  Slik blir varmen bedre utnyttet og tatt vare på.  Ovnen kan godt ha blitt satt inn i stua da huset var nybygget.  Det finnes et bilde av Anton og Petrine Gabrielsen tatt i Svingen før 1920 hvor de sitter på en krakk foran ovnen.  I de store stuene på gårdene stod samme type ovn, bare noen størrelser større – slik som den i stua på bygdetunet.