Bygdetunet

Bygdetunet

Søndre Fjerdingby som bygdetun
I 1947 ville bonden på Søndre Fjerdingby rive den gamle hovedbygningen på gården.  Kommunen mente stedet ville bli et ideelt bygdetun og kjøpte i 1951 den gamle hovedbygningen, stabburet og noen dekar jord til gårdsplass, hage og parkeringsplass. Nytt bolighus ble bygget på den andre siden av låven.  Dette førte til at tunet ble radikalt endret.  Låven er bygget i mellomkrigstiden; tidligere stod låve og fjøs i nærheten av kirkens driftsbygning og toaletter.  Mellom bygdetunet og dagens låve lå en stor brønn som ble fylt igjen på 60-tallet, og bua lå omtrent der hvor den gamle vegen ned til Hammeren går.  Ikke så langt unna bua lå en potetkjeller.

Den gamle hovedbygningen er godt bevart og fremstår som svært autentisk.  I storstua er tømmerveggene slik de har vært i alle år, og de andre rommene har også sin opprinnelige panel i behold.  Noen av vinduene er dessverre blitt byttet ut i de senere år, og i 1970 ble en ny trapp til loftet bygget i kjøkkenet. 

Bygdetunet ble driftet av en kommunalt oppnevnt nemnd som startet sitt arbeid i 1952.  Det var allerede fra starten en visjon om at huset skulle være et levende museum og at hustes første etasje skulle innredes slik det var på 1800-tallet med møbler og gjenstander.  Interessen for bygdetunet viste seg å være stor i bygda, og folk gav villig både bruksgjenstander og møbler.  I 1967 var møbleringen og registreringen av gjenstandene kommet såpass langt at man kunne åpne bygdetunnet som ”Rælingens Storstue”.  Samme år ble det også satt opp et gjerde rundt eiendommen.  I 1973 ble det ansatt fast omviser og museet fikk faste åpningstider. 

I 1991 førte omlegginger i den kommunale forvaltning til at Rælingen Historielag fikk ansvaret for publikumstjenesten og for den daglige og museumsfaglige drift av bygdetunet.  Museet var da også blitt en del av museumstrukturen i Akershus, tilknyttet det som den gang het Forbundsmuseet i Akershus.  Denne ordningen er i behold i dag; Bygdetunet er nå en del av den konsoliderte museumstrukturen i Akershus.    I løpet av de senere år har Historielaget også oppført to hus på dugnad.  Det er Svingen, ei husmannsstue fra Nordbydalen, og Landhandleriet, en kopi/rekonstruksjon av et gammelt, lite landhandleri fra tiden 1900-1930.  Sammen gir dette et godt publikumstilbud, og både Svingen og Landhandleriet er hus man kan bruke mer aktivt og uten de reservasjoner som de antikvariske hensyn legger på hovedbygningen. 

Salgsutstilling i Svingen

Samlingene gir et bilde av hvordan et relativt stort gårdshus kunne være innredet på 1800-tallet, og viser dessuten et stort utvalg av håndverksredskap og et lite, men komplett skomakerverksted.  Tradisjonell og moderne husflid er også faste tema i utstillingene.  Landhandleriet er så godt som komplett utstyrt med gjenstander, mens Svingen i første rekke brukes til husflids- og håndarbeidsutstillinger og sommeren og noe møteaktivitet om vinteren. 

Skiftet etter Halvor Jakobsen Fjerdingby fra 1838 gir oss en viss informasjon om husene på gården, og det nevner et bryggerhus som etter alt å dømme har vært et eldre bolighus.  Hvor dette har stått hen og når det ble revet vet vi heller ikke.  På nedsiden av tuntreet, litt inn fra gjerdet, lå det til begynnelsen av 60-tallet en brønn; ved graving og drenering her i 2007 kom man over en vannkilde på samme sted.  Vi kan derfor gå ut fra at denne brønnen var drikkevannsbrønnen på gården, og at den store dammen var beregnet på husdyrene.  Stabburet ble flyttet til sin nåværende plass da vegen ned til Hammeren ble anlagt, det også i 1960-årene. 

Eika

Eika ble antagelig plantet som tuntre da det nye huset ble bygget i slutten av 1820-årene.  Under midtkammerset (prestekammerset) ligger en ganske stor og solid utført steinkjeller.  Det er nedgang både fra kjøkkenkammerset og prestekammerset.  Under gulvet i prestekammerset ligger et eldre gulv på skrå i forhold til dagens gulvretning.  Det er på grunnlag av kjellerens kvalitet svært rimelig å anta at det dreier seg om mer enn en vanlig kjeller til oppbevaring av mat. (Matkjellerne var dessuten frittstående bygg).  Antakeligvis er det varetekstarresten fra den gamle tingstua på Fjerdingby vi har med å gjøre.  Det er ikke gjort forsøk på å aldersbestemme denne kjelleren, men det er ikke usannsynlig at den kan skrive seg fra 1600-tallets slutt.  Fjerdingby var tingsted og vi vet av tingbøkene at det satt folk i arresten på Fjerdingby i påvente av at saken deres skulle komme opp på tinget.  Siden det gamle huset var orientert annerledes enn dagens, er det grunn til å tro at tunet kanskje fikk en nyorientering da det ble bygget.  Det gamle asketreet som står utenfor vinduet er eldre enn eika og har kanskje vært det gamle tuntreet.